Rundstjele

Så var det min tur ut i felten med sjefen. Det gjenstod noen Storjounger som Mari og sjefen ikke hadde klart å finne (bare latskap når jeg ikke er der ;)). Jeg tok sjansen på å ta turen uten hjelm siden Mari fortsatt omtrent var ved sine fulle fem. Det viste seg å gå bra, da jeg kom fra turen uten alvorlige hjerneskader. Lyden av Storjobein som smeller mot kraniet til sjefen sitter fortsatt i litt though, men hans fargerige lue med dusk så ut til å beskytte mot alvorlige skader. Det har riktignok fått meg til å undre om det er en normal ting å bli utsatt for på Runde, altså å få en Storjo smellende i hodet, ikke å ha lue med dusk, ettersom det ser ut til å være en gjennomgående "tilstand" blant (i det minste) mannlige Rundianere å være litt fraværende. Som halvt masfjording trodde jeg jeg visste hva det ville si å være fåmælt, men en masfjording ville blitt diagnostisert med munndiaré her ute. Jeg skal ikke ensidig konkludere at det skyldes storjo, men jeg kunne sverget at det finnes flere ord i en ordbok enn "nja..." og "njo...".

Tilbake til merking av Storjo. Vi skulle en målrettet tur for å finne de gjenværende umerkede små dunballer, noe som "ikke skulle ta så lang tid". Etter 7 timer trasking opp skrenter, vading over myrer og løping ned lyngheier begynte jeg å synes at det hadde gått litt tid. Jeg hadde slukt matpakken og vannet jeg hadde med, samt gumlet nedpå hvert eneste blåbær jeg kom over underveis. Det ble mye "oooh, blåbær!", "oh, shit! 10 meter bak sjefen, må løpe!", "oooh, blåbær!" osv. osv. Sjefen derimot fortsatte ufortredent videre uten annet enn en og annen molte og et blåbær i ny og ne. Kanskje ornitologer har et annet stoffskifte enn andre, og kan absorbere vann gjennom skoene. Uansett fikk vi, i løpet av 9 timer fatt i 5 unger til som ble ringmerket. Ungene var usedvanlig samarbeidsvillige, hvis man ser bort ifra at de gjemte seg ufattelig godt. De la der nysgjerrig og stirret på oss når vi satte oss ned, og så ble de litt småirritert når de fikk en metallring festet på beinet, før de igjen gikk over til nysgjerrig stirring.

Foreldrene var mindre samarbeidsvillige. Responsen varierte fra kraftig irritasjon til regelrette bombeangrep. En "positiv" ting med responsen var at det var mulig å skjønne hvor nært ungene man var etter hvor aggressivt foreldrene reagerte. Litt som tampen brenner, bare med stupangrep istedet. Det ble innimellom såvidt tid til å ta opp kameraet og snappe noen bilder, så her kommer Storjo i forskjellige positurer og størrelser.

Solfrid som endelig samarbeidet og markerte territorie for forbiflygende Storjo.

Ditto.

Sirkler rundt sitt "bytte",

mens den sender skitne blikk.

Nok sirkling, på tide med lavtflygende angrep.

Nærkontakt av 3. grad. (Som dere ser fikk jeg ikke inn hele fuglen med teleobjektivet).

Dunball i flukt etter ringmerkingen.

En litt eldre unge.