Her kommer et noe forsinket innlegg. I løpet av noen uker på Runde har vi oppdaget noen ”konflikter” rundt om kring, av varierende alvorlighetsgrad. Jeg kan gå igjennom et par av disse kampene, og om mulig hvor disse krigssonene ligger.
Jeg kan kort si først at de mest beryktede krigerne, de som er i flest konflikter så langt, er de noe småaggressive Storjoene på øyen. For de som undrer på hvilke fugler dette er, legger jeg ved et par bilder av de i sine fine positurer:
Jeg føler det tryggest å begynne med en konflikt som ikke direkte omhandler noen av oss. Vi tok et stopp ved et lite vann med en stein liggende midt i vannet, hvor vi har sett en steinskvett sitte så pent å posere helt til vi kom nært nok til å se den fnise ondskapsfullt før den fløy av sted, i et håp om at den ikke skulle være like slem med oss igjen. Det var den for så vidt ikke, da den valgte ikke å vise seg i det hele tatt denne gangen. Men vi var nå blitt informert om Havørnenes hekkested (sånn omtrent), og det var like i nærheten av dette vannet. Så i stedet for Steinskvett skvettende rundt på steinen, fikk vi en havørn flygende forbi ikke så langt unna oss (den kom da fra et sted bak oss siden vi satt halvklare med kameraene, og viste stort sett stjerten til teleobjektivet i dette nære sveipet). Vi valgte å følge litt etter, siden det var samme veien vi allikevel skulle ta (det bestemte vi strengt tatt at det var etter at vi begynte å følge etter, men det trenger ingen å vite). Anyways, litt etter hørte vi noen lyder vi har lært oss å frykte, lyden av storjo i angrepsmodus. Vi har sett havørnene bli jaget av det meste rundt her, som kråker og krykkje, men da er reaksjonen til havørnen generelt en resignert skuldertrekning og rolig flukt fra området. Det som kom mot oss over haugen nå var en betydelig mer stresset havørn, med tre Storjo på slep.
Nå er det litt mye å forvente av en fugl som stjeler maten sin fra andre fugler (bl.a. fra havsule) at den skal være snill og koselig når den ikke er sulten. Nå har jeg da også observert 6 storjo gi 1 annen storjo ”buksevann” ved å tvinge den ned i vannet og løfte på stjerten dens. Til tross for dette var vi ikke helt forberedt på deres syn på mennesker som kommer litt nært innpå deres små hvite dunballer. Man får definitivt se nebbet og klørne på nært hold når de føler seg truet, selv om de til nå har svingt unna i siste liten uten å ha plantet dem i steder jeg helst ser er jofritt i all framtid. Går man tur på Runde om sommeren, og hører noen hese ”erp erp” så for all del, dukk! ”Dessverre” har jeg ingen bilder for å vise hvordan dette går for seg, da vi til nå har vært for opptatt med å forsikre oss om at anleggshjelmene sitter på hodet og at vi har med oss alle tingene så vi slipper et selvmordsredningsoppdrag for å hente ut nødvendige forsyninger senere.
Noe som heldigvis har vært sjelden vare er turister som fortjener tilsnakk. Vi hadde en oppe i Lundeuren, hvor vi slapp å gjøre stort siden 25 andre turister snudde seg mot ham og sa klart ifra om at han var utenfor det lovlige området. Og så måtte jeg vel kjapt si fra til en barnefamilie at de gjerne kunne leke et annet sted enn akkurat der. For meg var det riktignok to stykker jeg ikke kunne la være å snakke til, etter at de hadde trasket innover akkurat det storjofeltet jeg observerte fra oppe i en fjellskrent et godt stykke unna. Etter å ha observert hvordan de i motsetning til all logikk gikk med kameraet foran trynet nærmere der fuglene angrep fra, og drev å forsvarte seg med å stikke gåstaver opp mot fuglene. Vi hadde observert folk gå feil der før, men de var fornuftige nok til å skifte retning hver gang det kom fugl. Så da måtte jeg klatre ned skrenten, halvjogge noen hundre meter over sauejordene og ta en alvorsprat med dem. Nå har jeg hørt at Mari, nå som jeg har dratt på sjøen en stund, har måttet geleide mer enn et par turister rundt på Lundeuren, etter at noen har fiklet med tauene der.
En krig som har pågått siden vi først begynte å vandre rundt her på øyen involverer artsfeller av denne:
og sauejager Mari.
Jeg innrømmer lett at noen av de voksne sauene har noen olme blikk, og noen av dem aspirerer til roller i Black Sheep 2 (om det skulle være aktuelt med en oppfølger med handling i Norge). Heldigvis har vi måttet traske forbi noen av de mye større og mye skumlere tamsauene, så nå er det nesten fred og fordragelighet mellom Mari og villsauene. Så lenge de ikke sperrer stien eller stirrer litt lengre enn hva som burde være lovlig.
Da jeg var så heldig å få kjøre fram og tilbake til Ålesund for å ha bilen på EU-kontroll, fikk Mari måle krefter med Toppskarven nede i Skarveuren. Jeg kom hjem uten alvorlige vente-på-at-bilmekanikeren-skal-bli-ferdig-skader, men Mari var gul og blå etter flere basketak med hvesende skarver. Jeg fikk noen bilder av henne til å legge ut, men jeg har tydeligvis vært så treig at hun har klart å produsere en blogg med 7 innlegg før jeg klarte å skrive dette ene, så jeg viser heller til den a) fordi det betyr mindre arbeid for meg, b) hun kan nok fortelle mye bedre enn meg hva som foregikk der, c) med en linje på 256kb delt mellom alle her på båten kan det ta litt tid å laste opp noe som helst her, d) jeg kunne sikkert funnet på flere grunner om jeg bare fikk tenkt meg om litt. Så her: http://hagenlund.blogspot.com/
Selv har jeg en liten klinsj med min nemesis Steinskvetten, men det har enda ikke utartet fysisk krigføring. Mental krigføring er de dog mestre på. Det kryr av dem her, men de små rakkerne nekter plent å sitte stille på riktig plass så lenge at jeg kommer nært nok til å få skikkelige bilder!
Se det, du hadde ikke gitt deg helt med bloggingen-begynte å lure :) Underholdende lesning, håper dere har en hjelm til låns til meg...
SvarSlett