Da var sommerjobbingen over for denne gangen, og det blir tilbake til jobbjakthverdagen. Hadde tenkt å skrive noe fornuftig, men som vanlig har fornuften tatt seg en pause, så her blir det noen nye bilder isteden.
Så var det min tur ut i felten med sjefen. Det gjenstod noen Storjounger som Mari og sjefen ikke hadde klart å finne (bare latskap når jeg ikke er der ;)). Jeg tok sjansen på å ta turen uten hjelm siden Mari fortsatt omtrent var ved sine fulle fem. Det viste seg å gå bra, da jeg kom fra turen uten alvorlige hjerneskader. Lyden av Storjobein som smeller mot kraniet til sjefen sitter fortsatt i litt though, men hans fargerige lue med dusk så ut til å beskytte mot alvorlige skader. Det har riktignok fått meg til å undre om det er en normal ting å bli utsatt for på Runde, altså å få en Storjo smellende i hodet, ikke å ha lue med dusk, ettersom det ser ut til å være en gjennomgående "tilstand" blant (i det minste) mannlige Rundianere å være litt fraværende. Som halvt masfjording trodde jeg jeg visste hva det ville si å være fåmælt, men en masfjording ville blitt diagnostisert med munndiaré her ute. Jeg skal ikke ensidig konkludere at det skyldes storjo, men jeg kunne sverget at det finnes flere ord i en ordbok enn "nja..." og "njo...".
Tilbake til merking av Storjo. Vi skulle en målrettet tur for å finne de gjenværende umerkede små dunballer, noe som "ikke skulle ta så lang tid". Etter 7 timer trasking opp skrenter, vading over myrer og løping ned lyngheier begynte jeg å synes at det hadde gått litt tid. Jeg hadde slukt matpakken og vannet jeg hadde med, samt gumlet nedpå hvert eneste blåbær jeg kom over underveis. Det ble mye "oooh, blåbær!", "oh, shit! 10 meter bak sjefen, må løpe!", "oooh, blåbær!" osv. osv. Sjefen derimot fortsatte ufortredent videre uten annet enn en og annen molte og et blåbær i ny og ne. Kanskje ornitologer har et annet stoffskifte enn andre, og kan absorbere vann gjennom skoene. Uansett fikk vi, i løpet av 9 timer fatt i 5 unger til som ble ringmerket. Ungene var usedvanlig samarbeidsvillige, hvis man ser bort ifra at de gjemte seg ufattelig godt. De la der nysgjerrig og stirret på oss når vi satte oss ned, og så ble de litt småirritert når de fikk en metallring festet på beinet, før de igjen gikk over til nysgjerrig stirring.
Foreldrene var mindre samarbeidsvillige. Responsen varierte fra kraftig irritasjon til regelrette bombeangrep. En "positiv" ting med responsen var at det var mulig å skjønne hvor nært ungene man var etter hvor aggressivt foreldrene reagerte. Litt som tampen brenner, bare med stupangrep istedet. Det ble innimellom såvidt tid til å ta opp kameraet og snappe noen bilder, så her kommer Storjo i forskjellige positurer og størrelser.
Så var det ut av fjorden og ut til sjøs.
Etter den trege starten, ble det noen dagers resultatløst søk etter et nytt ventområde, noe som førte til en meget rolig start for oss biologene ombord. Da ble det litt tid til stilstudie av Havhestene rundt båten, og mye tid til generell sløving. Da turen gikk videre til Lokeslottet ble det mer å gjøre. Selv med en arm ute av drift kom ROVen opp med ting som skulle druknes i sprit. Så da ble det en del lange dager med først å følge med på dykkene og deretter bearbeide tingene som kom opp av havet.
Etter toktet ble det pizza og pils i Tromsø, før det ble flytur til Bergen morgenen etter, og kjøretur opp igjen til Runde etter det.
Havhestene har forlatt øyen her, men etter halvannen uke med 20-30 Havhest på slep kan jeg leve med det. Så her kommer Havhestbilder i massevis:
Så på vei inn mot Tromsø igjen kom en Polarmåke på besøk også. Så det var enda en ny fugleart å krysse av listen.
Da var det tokttid, eller snart slutt-på-tokt-tid. Som forrige inlegg kanskje gav intrykk av går det litt seint å oppdatere ting her. Jeg kan vel kort fortelle at dette inlegget stort sett dreier seg om de første par dagene på toktet. Forsinkelsen i forhold til når inlegget dukker opp her skyldes at det var så lite å ta seg til de første 4-5 dagene at det rett og slett ikke var mulig å bygge opp energi til å komme seg opp av sofaen/sengen da. Dagene etter har vært rake motsetning, da det har vært såpass å gjøre at det ikke var mulig å ha nok overskuddsenergi til å gjøre mer enn å sitte segg ned i en sofa/legge seg i sengen.
Men så var det å fortelle om de første dagene da. At jeg faktisk skulle ut på sjøen kom litt brått på, med en telefon for et par uker siden om jeg kunne være med ut som en "erfaren" biolog, erfaren vil da si at jeg hadde vært med her en gang før. Etter litt betenkningstid, en prat med sjefen på Runde, og mye dårlig samvittighet for å etterlate Mari alene i nesten to uker takket jeg ja. Så da var jeg to uker senere i Tromsø klar til tokt.
For de som ikke har borti slikt før så har slike tokt ikke for vane å gå helt etter planen. G.O. Sars la i Breivika hvor den undergikk ombygninger for å kunne bruke Hugin, en AUV (Autonomous Underwater Vehicle). Den jobben var noe forsinket. I tillegg hadde sjåføren som kjørte ROV-(Remote Operated Vehicle) containerne opp fra Bergen kjørt noe hardt, og datamaskiner lå strødd og koblinger hadde falt ut rundt om kring. Dette måtte selvfølgelig fikses også. Dermed ble det en dags forsinkelse ut fra Tromsø, etterfulgt av en dags testing i Lyngenfjorden nord for Tromsø.
Her kommer et noe forsinket innlegg. I løpet av noen uker på Runde har vi oppdaget noen ”konflikter” rundt om kring, av varierende alvorlighetsgrad. Jeg kan gå igjennom et par av disse kampene, og om mulig hvor disse krigssonene ligger.
Jeg kan kort si først at de mest beryktede krigerne, de som er i flest konflikter så langt, er de noe småaggressive Storjoene på øyen. For de som undrer på hvilke fugler dette er, legger jeg ved et par bilder av de i sine fine positurer:
Jeg føler det tryggest å begynne med en konflikt som ikke direkte omhandler noen av oss. Vi tok et stopp ved et lite vann med en stein liggende midt i vannet, hvor vi har sett en steinskvett sitte så pent å posere helt til vi kom nært nok til å se den fnise ondskapsfullt før den fløy av sted, i et håp om at den ikke skulle være like slem med oss igjen. Det var den for så vidt ikke, da den valgte ikke å vise seg i det hele tatt denne gangen. Men vi var nå blitt informert om Havørnenes hekkested (sånn omtrent), og det var like i nærheten av dette vannet. Så i stedet for Steinskvett skvettende rundt på steinen, fikk vi en havørn flygende forbi ikke så langt unna oss (den kom da fra et sted bak oss siden vi satt halvklare med kameraene, og viste stort sett stjerten til teleobjektivet i dette nære sveipet). Vi valgte å følge litt etter, siden det var samme veien vi allikevel skulle ta (det bestemte vi strengt tatt at det var etter at vi begynte å følge etter, men det trenger ingen å vite). Anyways, litt etter hørte vi noen lyder vi har lært oss å frykte, lyden av storjo i angrepsmodus. Vi har sett havørnene bli jaget av det meste rundt her, som kråker og krykkje, men da er reaksjonen til havørnen generelt en resignert skuldertrekning og rolig flukt fra området. Det som kom mot oss over haugen nå var en betydelig mer stresset havørn, med tre Storjo på slep.
Nå er det litt mye å forvente av en fugl som stjeler maten sin fra andre fugler (bl.a. fra havsule) at den skal være snill og koselig når den ikke er sulten. Nå har jeg da også observert 6 storjo gi 1 annen storjo ”buksevann” ved å tvinge den ned i vannet og løfte på stjerten dens. Til tross for dette var vi ikke helt forberedt på deres syn på mennesker som kommer litt nært innpå deres små hvite dunballer. Man får definitivt se nebbet og klørne på nært hold når de føler seg truet, selv om de til nå har svingt unna i siste liten uten å ha plantet dem i steder jeg helst ser er jofritt i all framtid. Går man tur på Runde om sommeren, og hører noen hese ”erp erp” så for all del, dukk! ”Dessverre” har jeg ingen bilder for å vise hvordan dette går for seg, da vi til nå har vært for opptatt med å forsikre oss om at anleggshjelmene sitter på hodet og at vi har med oss alle tingene så vi slipper et selvmordsredningsoppdrag for å hente ut nødvendige forsyninger senere.
Noe som heldigvis har vært sjelden vare er turister som fortjener tilsnakk. Vi hadde en oppe i Lundeuren, hvor vi slapp å gjøre stort siden 25 andre turister snudde seg mot ham og sa klart ifra om at han var utenfor det lovlige området. Og så måtte jeg vel kjapt si fra til en barnefamilie at de gjerne kunne leke et annet sted enn akkurat der. For meg var det riktignok to stykker jeg ikke kunne la være å snakke til, etter at de hadde trasket innover akkurat det storjofeltet jeg observerte fra oppe i en fjellskrent et godt stykke unna. Etter å ha observert hvordan de i motsetning til all logikk gikk med kameraet foran trynet nærmere der fuglene angrep fra, og drev å forsvarte seg med å stikke gåstaver opp mot fuglene. Vi hadde observert folk gå feil der før, men de var fornuftige nok til å skifte retning hver gang det kom fugl. Så da måtte jeg klatre ned skrenten, halvjogge noen hundre meter over sauejordene og ta en alvorsprat med dem. Nå har jeg hørt at Mari, nå som jeg har dratt på sjøen en stund, har måttet geleide mer enn et par turister rundt på Lundeuren, etter at noen har fiklet med tauene der.
En krig som har pågått siden vi først begynte å vandre rundt her på øyen involverer artsfeller av denne:
og sauejager Mari.
Jeg innrømmer lett at noen av de voksne sauene har noen olme blikk, og noen av dem aspirerer til roller i Black Sheep 2 (om det skulle være aktuelt med en oppfølger med handling i Norge). Heldigvis har vi måttet traske forbi noen av de mye større og mye skumlere tamsauene, så nå er det nesten fred og fordragelighet mellom Mari og villsauene. Så lenge de ikke sperrer stien eller stirrer litt lengre enn hva som burde være lovlig.
Da jeg var så heldig å få kjøre fram og tilbake til Ålesund for å ha bilen på EU-kontroll, fikk Mari måle krefter med Toppskarven nede i Skarveuren. Jeg kom hjem uten alvorlige vente-på-at-bilmekanikeren-skal-bli-ferdig-skader, men Mari var gul og blå etter flere basketak med hvesende skarver. Jeg fikk noen bilder av henne til å legge ut, men jeg har tydeligvis vært så treig at hun har klart å produsere en blogg med 7 innlegg før jeg klarte å skrive dette ene, så jeg viser heller til den a) fordi det betyr mindre arbeid for meg, b) hun kan nok fortelle mye bedre enn meg hva som foregikk der, c) med en linje på 256kb delt mellom alle her på båten kan det ta litt tid å laste opp noe som helst her, d) jeg kunne sikkert funnet på flere grunner om jeg bare fikk tenkt meg om litt. Så her: http://hagenlund.blogspot.com/
Selv har jeg en liten klinsj med min nemesis Steinskvetten, men det har enda ikke utartet fysisk krigføring. Mental krigføring er de dog mestre på. Det kryr av dem her, men de små rakkerne nekter plent å sitte stille på riktig plass så lenge at jeg kommer nært nok til å få skikkelige bilder!
Jeg har vel nevnt det skiftende været tidligere. Vind, regn, sol, vindstille, overskyet, varmt, kaldt. Alt skjer gjerne på en dagstur. I noen områder er man i le fra vinden, andre steder står man over en trakt hvor vinden blir kanalisert opp. Som regel er det sol mens man går oppover, og overskyet/regn når man går nedover. En ting jeg har lært, er at det er vanskelig å pakke lett her. Med teleskop, stativ, kamera (som jo må være med), mat, drikke og nok klær til å takle det meste blir det plutselig mye å ha med seg. Godt det er så mye spennende å se her hver dag!
Blir stusselig uten bilder, så her kommer et utvalg av kveldsbilder.
Regnbyger utenfor miljøsenteret (som er til venstre her).
Regn og sol over Langeneset.
Runde havn i kveldssol.
Langeneset ved solnedgang i penvær.
Solnedgang bak Goksøyr.
Solnedgang sett fra Goksøyr på vindfull dag.
Solnedgang bak Tinden.
